
«Er det jul nå?» spurte Pigúiça ved frokosten. «Ikke ennå», sa Fofuxo.
«Og nå, er det jul nå?» spurte hun etter badet. «Ikke ennå.» «Og nå?» spurte hun ved lunsj, med munnen full av suppe. Fofuxo sukket og smilte på samme tid, og det er ganske vanskelig å få til.
«Det er tjuetre dager igjen», forklarte han. Pigúiça prøvde å telle til tjuetre på potene sine, men tærne tok slutt. «Det er en evighet!» klagde hun og la seg på gulvet som et trist teppe.
Fofuxo tenkte seg om. Så sa han: «Kom med meg.» De gikk til skogshagen, der det lå en diger bok, nesten like stor som en dør, alltid åpen. Biene i Dogavios likte å lande i hjørnene på den og sole seg.
Med en kullbit tegnet Fofuxo mange sirkler på sidene, den ene ved siden av den andre. En sirkel for hver dag som var igjen. «Dette er en ventekalender», sa han. «Hver kveld tegner vi noe godt som skjedde den dagen inni en sirkel. Når sirklene er brukt opp, er det jul.»
Den kvelden tenkte Pigúiça og tenkte. Om morgenen hadde det regnet, og en dråpe hadde landet midt på snuten hennes, plikk, og kilt. Så hun tegnet en dråpe i den første sirkelen.
Dagen etter gled en smilende sky formet som et lam over himmelen. Pigúiça lo så mye at hun glemte å spørre om det var jul. Om kvelden tegnet hun en sky.
Dagen etter igjen trampet hun i en gjørmepytt og la igjen potespor over hele kjøkkenet. Fofuxo lot som han skulle bli sint, men endte med å le sammen med henne. Om kvelden tegnet hun et potespor, veldig pent.
En ettermiddag klatret Pigúiça opp på steinen i hagen og kikket over boka med store øyne. «Fofuxo! Se hvor mange sirkler som allerede har en tegning!» Fofuxo smilte i gresset, med en liten bie som spaserte på nesen hans.
«Og den der, den er tom?» pekte hun. «Den er i morgen», sa han. «Ingen vet ennå hva som skal bo i den.»
Pigúiça ble sittende og se på den tomme sirkelen. Det var morsomt: før hadde ventedagene virket lange og kjedelige. Nå hadde hver av dem noe inni seg. «Ble ventingen kortere?» spurte hun. «Nei», sa Fofuxo. «Den ble fullere.»
Den kvelden tegnet hun en liten bie som sov, for hun hadde sett en som tok seg en blund inne i en blomst. Så gikk hun og la seg, med kullsvarte poter og et hode fullt av gode spørsmål.
Hva skulle bo i morgendagens sirkel? En blomst? En ny venn? Et snøfnugg? Pigúiça gjespet. For å finne ut av det måtte hun først sove.
Så lukket hun de blå øynene, sakte, sakte. Og i morgen begynte stille å komme.
