I Dogavios var det nesten ingen som hørte på den lille mauren. Hun snakket så lavt at stemmen hennes føltes som kilning i lufta. Nesten ingen. Blomstene hørte.
Den ettermiddagen løp Pigúiça over engen da en stor blomst med et smilende ansikt ropte: «Hei, Pigúiça! Pass på hvor du går! Det er noen på stien.»
Pigúiça stoppet med poten i lufta. Hun senket snuten helt ned til bakken. Og der, midt på stien, kom en liten maur som bar på en kjeksbit tre ganger så stor som henne selv. Hun gikk opp en liten stein, ned igjen, snublet, rettet på biten og gikk videre.
«Hei!» sa Pigúiça. Pusten fra hei-et fikk mauren til å tippe, og hun falt på rumpa. «Au, au!» sa en tynn stemme. «Unnskyld!» hvisket Pigúiça, nå helt lavt.
«Jeg heter Zizi», sa mauren og børstet av seg støvet. «Jeg må få dette hjem før det blir mørkt. Hjemmet mitt ligger på andre siden av engen.»
«Jeg bærer det!» tilbød Pigúiça. «Jeg tar deg i munnen, så er vi der på et blunk!» «Nei takk», sa Zizi bestemt. «Hvis noen tar meg uten å spørre, blir jeg redd. Men jeg likte at du ville hjelpe.»
Pigúiça blunket. Ingen hadde fortalt henne at det å spørre først også er en måte å hjelpe på. «Kan jeg hjelpe på en annen måte da?» «Ja. Hold øye med småsteinene og vent på skrittene mine.»
Å vente på Zizis skritt gikk sakte, sakte, sakte. Pigúiça hadde lyst til å løpe, hoppe, komme fram. Men hun ble ved siden av, og så la hun merke til ting hun aldri hadde sett: en marihøne som sov på et blad, en dråpe som glitret på en stilk, skyggen av en liten fugl som fløy høyt over.
«Når man går sakte», tenkte hun, «får de fine tingene tid til å dukke opp.»
Da de kom til maurtua, kom mange små maur ut, på rekke, for å hjelpe til med å bære kjeksbiten. Én tok tak, en annen dyttet, en tredje sang for å holde takten. Pigúiça hadde aldri sett så mange små sammen.
«Små er også sterke», sa Zizi. «Vi er bare ikke raske.» Og kjeksbiten forsvant inn i maurtua, båret av en prosesjon av bitte små poter.
Sola sto lavt. «God natt, Pigúiça. Kommer du forbi i morgen igjen? Men se hvor du går.» «Jeg ser», lovte Pigúiça. «Og jeg skal si det til Fofuxo også.»
Den natta lå Pigúiça i senga og tenkte på alle de små i verden: maurene, marihønene, frøene som sover under jorda. De sov også, helt stille.
«God natt, Zizi», hvisket hun. Og helt lavt, så lavt som en maur, sovnet hun.
