Det var tjuetre dager siden Pigúiça hadde sett bestemor. Hun visste det helt nøyaktig, for hver morgen tegnet hun en liten strek på veggen. Nå var det så mange streker at de så ut som et gjerde.
Bestemor var en husky med hvit snute som bodde på den andre siden av fjellene, i en dal langt, langt borte. Hun bakte de beste honningkjeksene i Dogavios og kunne en sang til hver eneste type sky.
Den ettermiddagen tok Pigúiça fram passet sitt, den lille boka med stemplene fra forrige reise, og bladde i det. Der var stempelet fra brua, stempelet fra elva og stempelet fra huset til bestemor, formet som en kjeks.
«Jeg savner henne», sa hun til Fofuxo med en bitte liten stemme. «Og savn gjør vondt her inne, akkurat som når man spiser is altfor fort.»
Fofuxo tenkte seg om. Øynene hans, som hadde vært gylne, ble mørkeblå, sånn som de blir når han har noe viktig å si. «Bli med meg», sa han. «Ta med passet.»
De to klatret opp på toppen av den høyeste åsen. Derfra kunne de se dalene, elvene og fjellene, det ene bak det andre. Og langt, langt borte steg det en liten røyk opp fra en pipe.
«Kan det være huset til bestemor?» spurte Pigúiça. «Kanskje», sa Fofuxo. «Og se på himmelen. Det er den samme himmelen som er over huset hennes akkurat nå. Kanskje hun ser på den hun også.»
Pigúiça satte seg og kikket. Himmelen virvlet i rosa, og en smilende sky seilte sakte forbi, i retning fjellene.
«Sky!» ropte Pigúiça. «Kommer du forbi huset til bestemoren min?» Skyen smilte enda bredere og nikket med de små kantene sine.
Da reiste Pigúiça seg, fylte brystet med luft og sa høyt: «Bestemor, jeg savner deg! Spar en honningkjeks til meg!» Og skyen tok med seg hilsenen, helt sakte, opp over fjellene.
Fofuxo åpnet passet på en tom side. «Denne siden venter på neste stempel», sa han. «Savnet holder av plass til neste gang dere ses.»
Da de kom hjem, tegnet ikke Pigúiça noen strek på veggen. Hun tegnet en tegning: seg selv og bestemor som spiste honningkjeks, med en smilende sky over seg. Og hun limte den inn i passet, på den tomme siden.
Da hun la seg, så hun ut av vinduet. Langt borte, bak fjellene, holdt kanskje bestemor også på å legge seg, og så på den samme himmelen, med en honningkjeks spart til senere.
«God natt, bestemor», hvisket Pigúiça. Og hun lukket øynene. Noen ganger, når vi sovner og tenker på noen vi er glad i, blir savnet bitte lite og blir til en fin drøm. Kanskje blir din drøm sånn i natt også.
