Den morgenen så den rosa himmelen over Dogavios annerledes ut. Den lignet et dundyne som var så fullt at det snart ville slippe fjær.
Pigúiça stakk snuten ut døra. Noe kaldt og lett landet midt på nesetippen. Atsjo! Hun nøs.
«Fofuxo! Himmelen smuldrer opp!» ropte hun. Ovenfra kom små hvite biter, snurrende sakte, sakte, som om de danset.
Fofuxo gikk ut, så opp og smilte. «Det er snø, Pigúiça. Skyene slipper ned bittesmå, myke biter av is. Det har aldri snødd her før.» «Kan man spise det?» spurte hun. «Smak selv.»
Hun åpnet munnen og lot et snøfnugg falle på tunga. Nam. Borte. Det var kaldt og smakte ingenting, men det kilte helt nede i magen.
Snart kom hele gjengen. Bolota sank ned til ørene i en snøfonn, og bare snuten stakk opp. Tico, lang som han er, la igjen et spor som så ut som en tegnet slange.
Pigúiça rullet, hoppet og laget en snøengel ved å åpne og lukke potene. Så trillet Fofuxo en stor snøball og en liten, og sammen laget de en snøvalp med to småsteiner til øyne.
«Han trenger et navn», sa Pigúiça. «Snøfnugg!» ropte Tico. Så ble det Snøfnugg. Steinene i øynene hans nynnet hmm, hmm, og det hørtes ut som om Snøfnugg sang også.
Selv blomstene i Dogavios var annerledes. I stedet for å svare når noen kom nær, krøp de sammen i snønattkjoler og kikket fram under det hvite dundynet, som om de sa: «Vi skal snart legge oss.»
Da den oransje sola nådde åsene, ble snøen blålig, og alle frøs på nesa. De gikk hjem, skjelvende og leende.
Pigúiça fikk en lun suppe ved siden av Fofuxo, med potene under et teppe. Huset duftet av ved og gressløk.
Utenfor falt snøen videre uten en lyd. «Hvorfor er alt så stille?» spurte Pigúiça. «Snøen gjemmer lydene», sa Fofuxo. «Den samler dem alle og legger dem under det hvite teppet, så vi kan sove.»
Gjennom vinduet så Pigúiça Snøfnugg ute i hagen, med snø på skuldrene. Han så ut som han sov stående. Snøflakene landet og landet, ett etter ett, og hvert av dem la et tynt teppe til.
De blå øynene hennes lukket seg. Ett flak. Ett til. Pigúiça gjespet og lente hodet mot Fofuxo. Hele verden var hvit, myk og stille. Og hun sov.
