Kluten til Pigúiça hadde et navn: Stjerneklutten. Den var lyseblå, myk, full av broderte stjerner, og allerede litt slitt av så mye kjærlighet. Den luktet hjem og god søvn. Pigúiça tok Stjerneklutten med overalt: i hagen, til bordet, til og med i badet, der den hang på snora og ventet.
En morgen, mens hun løp etter en sommerfugl, tråkket hun på tuppen av kluten og snublet, plaff, med snuten i gresset. «Au!» sa Pigúiça. Og hun så på Stjerneklutten, helt skitten og strukket.
Fofuxo, som gikk forbi, satte seg ved siden av henne. Han hjalp henne å børste jorda av kluten med poten. «Pigúiça, har du lagt merke til noe?» spurte han. «Du vokser. Potene dine er lengre. Ørene dine når høyere.»
«Gjør jeg?» sa hun og så på potene sine. «Men jeg vil ikke vokse bort fra Stjerneklutten.» «Ingen har sagt bort», sa Fofuxo. «Den kan være like ved. Den trenger bare ikke være med overalt. Hva med å lage et eget lite hus til den?»
De fant en liten trekasse bakerst i skapet. Pigúiça fôret kassen med myke blader, vasket kluten i bekken og lot den tørke i sola. Så brettet hun Stjerneklutten med stor forsiktighet og la den ned.
«God natt, Stjerneklutt», sa hun. «Du har passet på meg. Nå kan du hvile litt.» Hun satte kassen på hylla ved siden av senga, der kluten kunne se hele rommet.
Men da natta kom, var det vanskeligere. Pigúiça snudde seg til den ene siden. Så til den andre. Det manglet noe mykt å holde i. Hun fikk en klump i magen, og øynene ble fuktige. «Fofuxo?» ropte hun lavt.
Fofuxo kom uten en lyd. Han la seg ved sengen hennes, med den gylne pelsen helt inntil. Slik lyset kom inn gjennom vinduet, så pelsen hans ut som den var full av små stjerner, én for hvert hår.
«Du kan holde litt, hvis du vil», sa han. Pigúiça gravde snuten ned i den myke pelsen. Den var varm. Den luktet av honningkake og blomstereng. Hun pustet inn og pustet ut, i samme takt som vennen.
På hylla ble kassen stille, som en vakt, med Stjerneklutten inni, som drømte den også. Den natta oppdaget Pigúiça noe. Kjærligheten satt ikke bare i kluten. Den satt i pelsen til Fofuxo, på hylla, i senga, i hele huset. Den var noe veldig stort, som fikk plass overalt.
Hun gjespet. Stjernene i pelsen blinket sakte, sakte. Og Pigúiça sovnet, med snuten mot vennen og hodet fullt av himmel.
