Til jul fylte huset til Pigúiça seg med gode lukter: gresskarsuppe, pepperkaker og furugrener. Men det året manglet én lukt. Lukten av huset til bestemor og bestefar.
Bestemor og bestefar bodde på andre siden av den store elva, mange netters gange unna. Veien var altfor lang for gamle bein. I år kunne de ikke komme.
Pigúiça satte seg i vinduet med haken på potene. «De skal feire jul uten meg», sa hun. «Og jeg uten dem.» Fofuxo satte seg ved siden av henne. Øynene hans ble mørkeblå. «Vet du hva vi kan gjøre? Skrive et brev.»
Pigúiça fant et ark og en blyant og tenkte seg om. Hun skrev sakte, med tunga ut av munnen: «Kjære bestemor og bestefar. Jeg har tegnet dere. Jeg spiste to pepperkaker, men tenkte på dere under den første. Savnet er stort, men kjærligheten min er større. Klemmer fra Pigúiça.»
Så viste Fofuxo henne hvordan man bretter papir. Brett her, brett der, og arket ble til en femtakket stjerne med brevet gjemt inni.
«Og hvordan kommer den fram?» spurte Pigúiça. «I natt er det én som reiser over hele himmelen og bringer gode ting», sa Fofuxo og smilte. «Vi legger stjernen i vinduet.»
Pigúiça la papirstjernen midt i vinduskarmen, med en liten lapp: «Til julenissen, som kan ta den med til bestemor og bestefar, takk.» Så gikk hun og la seg.
Hun prøvde å sove. Snudde seg. Snudde seg tilbake. Huset var så stille at hun kunne høre den lille steinen i hjørnet nynne, hmmm.
Midt på natta ringte en liten bjelle, lavt. Pling. Pigúiça åpnet det ene øyet. I vinduet sto en stor, rød skygge med en sekk på ryggen og et hvitt skjegg.
Han tok papirstjernen med enorm forsiktighet, som om han holdt en sommerfugl. Han leste lappen og så på Pigúiça. Han sa ingenting. Han la bare en hanskekledd hånd mot brystet og nikket.
Så la han en finger over leppene for å be om stillhet, og blunket. Og så var han borte, med et ørlite pling.
Pigúiça smilte i mørket. Langt borte, på andre siden av den store elva, så hun for seg et vindu som ble tent, en bestemor som foldet ut en papirstjerne og en bestefar som leste sakte, med brillene nede på nesetippen.
Hun tenkte på to smil, akkurat så store som hennes eget. Det var nesten som å ha dem der, sittende på sengekanten.
Hun trakk teppet opp til haken. På himmelen utenfor skinte én stjerne sterkere enn de andre, tett ved månen. Kanskje var det bare en stjerne. Kanskje var det en hilsen tilbake.
«God jul, bestemor og bestefar», hvisket hun. Og hun sovnet, med steinen som nynnet og visshet om at kjærlighet reiser raskere enn noen slede.
