Pigúiças nye seng var blå som øynene hennes, myk som en sky, og hadde en pute formet som et bein. Det var den fineste sengen i hele Dogavios. Og den var alltid tom.
For hver kveld, akkurat ved leggetid, tok Pigúiça beinputen sin og listet seg over til sengen til Fofuxo. Hun klatret opp, snurret rundt tre ganger og krøllet seg sammen inntil magen hans.
Fofuxo var veldig glad i henne. Men Pigúiça sparket når hun sov. Hun sparket ham på øret, på snuten og på halen. En natt drømte hun at hun jaget en sommerfugl, og dyttet Fofuxo rett ut av sengen.
«Pigúiça», sa han neste morgen, med det ene øret brettet feil vei. «Jeg tror det er på tide at du prøver din egen seng.» «Men der er jeg så alene», svarte hun lavt.
Den kvelden gikk de to ut på engen ved treet med de små lysene. Himmelen var full av stjerner. Plutselig suste et stjerneskudd over himmelen, fiuuu, og la igjen en glitrende stripe.
«Ønsk deg noe!» sa Fofuxo. Pigúiça knep øynene hardt igjen. «Jeg ønsker at jeg ikke skal føle meg alene i sengen min», hvisket hun.
På vei hjem fikk Fofuxo en idé. Han hjalp Pigúiça å dra den blå sengen bort til vinduet. Derfra kunne hun se hele himmelen, og også døra til rommet hans, rett på den andre siden.
Så hentet han en glatt liten stein fra hagen, en av dem som synger lavt, og la den ved siden av beinputen. «Den synger hele natta», sa han. «Og hvis du banker tre ganger på veggen, banker jeg tre ganger tilbake.»
Pigúiça la seg ned. Sengen var virkelig myk. Den lille steinen sang mmm, mmm, helt sakte. Gjennom vinduet blinket stjernene, og en smilende sky seilte forbi og vinket.
Likevel ville hun prøve. Bank, bank, bank, sa det i veggen. Og fra den andre siden kom svaret: bank, bank, bank. Pigúiça smilte i mørket. Han var der. Helt nær. Bare i sin egen seng.
Hun lå og så på himmelen og ventet på et nytt stjerneskudd. Hun ventet litt. Hun ventet litt til. Øyelokkene ble tyngre og tyngre, og den lille steinen fortsatte å synge.
Da skjønte hun noe: Ønsket hadde gått i oppfyllelse. Hun lå i sin egen seng og følte seg ikke alene. Hun hadde stjernene, steinen, vinduet og bank, bank, bank på den andre siden av veggen.
Pigúiça klemte beinputen, strakte ut potene uten å sparke noen, og gjespet et langt gjesp.
Og hun sov hele natta, varm og god, i den blå sengen sin. På den andre siden av veggen sov Fofuxo også, med begge ørene på riktig plass.
