Bzzzz. En liten bie surret forbi vinduet akkurat idet Fofuxo spurte: «Pigúiça, har du sett favorittbeinet mitt? Det lange, med den skjeve tuppen?»
Pigúiça hadde sett det. Faktisk hadde hun tatt beinet for å leke med det, gravd det ned et sted i hagen og glemt helt hvor. Men hun skammet seg for mye til å si det.
Så hun så på den lille bien og sa, veldig fort: «Det var en bie! En bie tok det!»
Fofuxo løftet det ene øyenbrynet. En bie? Som bar et bein på størrelse med en stor pinne? Men han sa ingenting om det. Han sa bare: «Det var rart. Da leter vi i lysningen.»
De to gikk gjennom skogen. Pigúiça var helt stille. Den lille løgnen lå inni henne og var tung som en stein i lomma, hvis valper hadde hatt lommer.
I lysningen skjedde det noe ingen hadde ventet. En bie fløy forbi med et bein! Et bitte lite et, på størrelse med et riskorn, men det var et bein. Fofuxo og Pigúiça ble stående med åpen munn.
«Se, der er tyven!» ropte en valp i nærheten. «Ta bien!» ropte en annen. Og den stakkars bien fløy redd fram og tilbake.
Pigúiça kjente at det knøt seg i magen. Den bien hadde ikke gjort noe galt. Den skulle bare ta med det lille beinet sitt hjem. Og nå trodde alle at den var en beintyv, bare på grunn av en liten løgn.
«Stopp!» sa Pigúiça. Alle stoppet. Hun trakk pusten dypt og så på Fofuxo. «Det var ikke bien. Det var meg. Jeg tok beinet ditt, gravde det ned i hagen og glemte hvor. Unnskyld, Fofuxo.»
Fofuxo bøyde hodet helt ned til han var like høy som henne. «Takk for at du forteller meg det», sa han. «Vet du hva som er lettere å finne enn et bortkommet bein? Et bortkommet bein når vi leter sammen.»
Bien tok en liten runde over hodet til Pigúiça, zzz, som for å si takk, og fløy hjem med det lille beinet sitt.
De to gikk hjem og gravde i hele hagen. Blomstene hjalp til: «Kaldt!» sa én. «Lunkent!» sa en annen. «Kjempevarmt!» ropte prestekragen i hjørnet. Og der lå beinet, med den skjeve tuppen, helt fullt av jord.
Den kvelden følte Pigúiça seg lett, så lett. Den usynlige steinen var borte. Hun krøllet seg sammen i sengen, med snuten som fortsatt luktet hagejord.
Ute sov den lille bien også i kuben sin, med det lille beinet ved siden av seg. Og Pigúiça lukket øynene sakte, helt rolig, og sov til det ble morgen.
