Den morgenen dukket det opp en ny valp på engen.
Hun var en collie med lang, myk pels, og hun satt stille ved det store treet. Hun het Luna. Hun hadde vakre, lyse øyne, men de kunne ikke se.
Gjengen hadde samlet seg for å leke sisten: Pigúiça, Fofuxo, en rynkete mops og en valp med spisse ører. Tico, dachshunden, så på Luna og hvisket: «Hun kan ikke være med. Hun ser oss jo ikke.»
Pigúiça tenkte seg om. Så gikk hun bort til Luna og spurte: «Hei. Hva liker du å leke?»
Luna løftet snuten og smilte. «Hei, Pigúiça.»
Pigúiça sperret opp øynene. «Hvordan vet du at det er meg?»
«På lukten din, som lukter gress og snø. Og på skrittene dine. Du går og hopper, tipp, tipp, tipp. Fofuxo går tungt og sakte, dunk, dunk. Og mopsen puster sånn, snork, snork.»
Mopsen ble helt rød i fjeset, men han lo.
«Jeg liker gjemsel», sa Luna.
Så lekte de. Mopsen gjemte seg bak en busk. Luna snuste og snuste, og fant ham. Valpen med de spisse ørene klatret opp på en stein. Luna hørte steinen synge lavt under ham, og fant ham. Pigúiça gjemte seg bak treet og prøvde å ikke fnise. Men Luna hørte blomsten ved siden av si «hei» til henne, og fant henne også.
«Hun er best av alle!» sa Tico med åpen munn.
Da fikk Pigúiça en idé. «Nå leker alle med lukkede øyne, akkurat som Luna!»
Det ble den morsomste runden hele ettermiddagen. Fofuxo dultet borti et tre, helt forsiktig. Tico fant sin egen hale og trodde det var mopsen. Og Luna lo så mye at hun måtte legge seg ned i gresset. Alle oppdaget at med lukkede øyne kunne man høre masse ting ingen hadde lagt merke til før.
Da ettermiddagen var over, sa Luna ha det til hver og én, uten å ta feil en eneste gang. Og Tico lovet at han aldri mer skulle si at noen ikke kunne være med på leken.
Den kvelden, i sengen, lukket Pigúiça øynene og lyttet, akkurat som Luna. Vinden mot vinduet. Sirissen der ute. Sin egen pust, helt rolig. Lukk øynene du også, og lytt. Hva hører du nå?
