Hvem var det som gråt høyest i Dogavios den uka? Det var ikke vinden. Det var ikke steinene. Det var Fnugg, lillebroren til Pigúiça, som nettopp hadde kommet til verden og var på størrelse med en sammenrullet sokk.
Alle ville se Fnugg. Bolota kom med et mykt lite teppe. Nina kom med en liten blomst som sang vuggesanger. Til og med skyene seilte litt lavere for å kikke inn gjennom vinduet.
Pigúiça satt i et hjørne med armene i kryss. Eller, potene i kryss, da. «Ingen ser på meg lenger», mumlet hun. «Bare på ham. Han kan jo ingenting. Han bare sover og gråter.»
Fofuxo hørte det, men sa ingenting med en gang. Dagen etter ba han Pigúiça bli med på tur til torget i landsbyen, og de tok med Fnugg, godt pakket inn.
Torget var fullt av valper. Med en gang de så Fofuxo, kom alle løpende og klatret opp på ham, på ryggen, på hodet, på ørene. Fofuxo satte seg ned og lo og lot valpeflokken klatre.
Akkurat da våknet Fnugg og begynte å gråte. Uææ. Bolota prøvde å vugge ham. Det hjalp ikke. Nina prøvde å synge. Det hjalp ikke. Og Fofuxo, full av valper, kunne ikke engang røre seg.
Pigúiça sukket, gikk helt bort til broren sin og laget grimasen hun var aller best på: tunga ut på skrå, det ene øyet lukket og ørene bakover.
Fnugg sluttet å gråte. Han så. Han blunket. Og så slapp han ut en bitte liten latter, den aller første latteren i hele livet hans.
Det ble helt stille på torget. «Han lo til deg», sa Fofuxo, der nede under valpene. «Du er den eneste som kan få ham til å le sånn.»
Pigúiça kjente noe varmt i brystet. Hun laget grimasen igjen. Fnugg lo igjen. Hun laget en ny grimase, med begge ørene fram. Og han lo enda mer.
«Når han blir stor», sa Pigúiça, «skal jeg lære ham å løpe, hoppe i vannpytter og lage grimaser. Jeg er storesøsteren, vet du.» «Jeg vet det», sa Fofuxo. «Han er heldig.»
Om kvelden sov Fnugg i kurven sin, rett ved siden av sengen til Pigúiça. Nå og da laget han en liten lyd, og da strakte hun ut labben og rørte forsiktig ved ham.
«God natt, Fnugg», hvisket Pigúiça. Lillebroren sukket. Storesøsteren sukket også. Og de sovnet begge to, hver i sin krok, og pustet helt rolig, i samme takt.
