«Pute, tannbørste, stjernepysj», talte Pigúiça på tærne. «Alt i sekken!» Det var ukas mest etterlengtede dag. For første gang skulle hun sove hos en venninne: Bolota, bassetten med lange ører.
Ettermiddagen ble en fest. Nina og Tico var også med. De lekte gjemsel i hagen, åt skyekjeks og bygde et pudeslott, så stort at Tico gikk seg bort der inne to ganger.
I hagen til Bolota sto en bred trestubbe, og oppå den lå en krystallkule full av stjerner. Stjernepynten som hang i trærne, svaiet og klingret.
Etter middagen slukket moren til Bolota lyset. Alle krøp sammen på madrassene, side om side. Tico sovnet med en gang, med en liten pote som rykket i drømme. Nina døset av på to minutter. Bolota gjespet tre ganger og lukket øynene.
Bare Pigúiça lå våken. Senga var annerledes enn hennes egen. Taket var annerledes. Huset gav fra seg en annerledes liten lyd: knirrr. Og en annerledes vind rørte ved gardinen: fffff.
Hun kjente en klump i brystet. Det var hjemlengsel, etter lukten av det vanlige teppet sitt, til og med etter knirkingen fra sin egen dør.
«Bolota», hvisket hun. «Er du våken?» «Nå er jeg det», sa Bolota og gned øynene med poten. «Hva er det?»
«Alt er rart her. Ikke ille. Bare ... annerledes. Jeg tror jeg savner hjemme.» Bolota lo ikke. Hun tenkte seg om litt.
«Jeg ble også sånn første gang jeg sov borte», sa hun. «Vet du hva som hjalp? Jeg hadde med meg noe hjemmefra.»
Pigúiça husket noe. Hun åpnet sekken og tok helt nederst opp en liten grå stein som moren hadde lagt der, i hemmelighet. Det var en stein som synger. Hun holdt den i poten, og steinen sang lavt, den samme visa som hver kveld: la, la, la ...
Rommet forandret seg. Det var som om huset til Bolota nå også hadde en bit av huset til Pigúiça.
«Så fint», hvisket Bolota og lente hodet helt inntil. «Kan den synge en gang til?» Steinen sang igjen. Utenfor skinte krystallkulen sterkere, med flere stjerner, som om den lyttet.
De to venninnene lå tett sammen uten å si noe. Knirkingen fra huset hørtes nå bare ut som et hus som sa god natt. Vinden var en klapp på gardinen.
Pigúiça lukket øynene. La, la, la, sang den lille steinen. Og sakte, sakte, i huset til Bolota, ble den første natta borte fra hjemmet til en god natt å sove.
