Nam! Midt i lysningen fant Pigúiça det største beinet hun noen gang hadde sett. Det var så stort at hun måtte gå sidelengs for å bære det, akkurat som en krabbe.
«Det er mitt», sa hun til ingen. «Bare mitt.» En stein i nærheten nynnet noe, men Pigúiça lot som hun ikke hørte det.
Snart kom Fofuxo logrende. «For et flott bein! Kan jeg få leke også?» Pigúiça klemte beinet med alle fire potene. «Nei. Det er mitt. Jeg fant det først.»
Fofuxo ble ikke sint. Han bare la seg i gresset og så på skyene. En av dem var formet som et bein, og han lo litt for seg selv.
Pigúiça prøvde å leke med beinet. Hun kastet det opp i lufta, men det var tungt og landet på hodet hennes. Dunk. Hun prøvde å gnage på det, men det var altfor stort for den lille munnen. Hun prøvde å løpe med det, og snublet.
Hun satte seg ned, litt sur. Å leke alene med et så stort bein var vanskeligere enn hun hadde trodd. Og for å si det som det var, var det litt kjedelig også.
Så så hun på beinet. Det hadde en ende på den ene siden. Og en ende på den andre siden. To ender. Hun så på Fofuxo. Én Fofuxo. Hun så på seg selv. Én Pigúiça.
«Fofuxo», ropte hun, ganske lavt. «Vil du holde i den andre enden?» Fofuxo spisset ørene og kom løpende.
Hver av dem bet i sin ende, og dragkampen begynte. Pigúiça dro den ene veien, grrr. Fofuxo dro den andre veien, helt forsiktig, grrr. Noen ganger lot han henne vinne, og noen ganger lot hun ham vinne.
Snart kom Bolota, bassetten med de lange ørene, og Tico, dachshunden. «Kan jeg bli med?» spurte Bolota. Denne gangen tenkte Pigúiça seg ikke engang om. «Ja! Hold her på midten!»
Det ble den morsomste ettermiddagen lysningen noen gang hadde sett. Alle dro, alle lo, og ingen husket lenger hvem beinet tilhørte. Det tilhørte alle som var med på leken.
Da sola gjemte seg bak fjellene, la valpene seg ned i gresset, tett inntil hverandre, slitne av all latteren.
Pigúiça la hodet på beinet, som om det var en pute. Fofuxo la hodet på den andre enden. De ble liggende der og se de første stjernene komme fram.
«Leker vi igjen i morgen?» spurte hun med øynene nesten igjen. «Det gjør vi», sa Fofuxo. Og Pigúiça sovnet der hun lå, smilende, med hodet på beinet som nå var alles.
