Midt på natta våknet Pigúiça med et rykk.
Det var natten da hele gjengen sov ute på engen. Alle lå i gresset under stjernene. Bolota snorket lavt, med de lange ørene som dyne. Tico lå krøllet sammen som en liten kanelbolle. Nina sov med én pote over snuten, drømte og viftet med halen.
Men hjertet til Pigúiça slo fort, dunk dunk dunk. Hun så seg rundt, helt sakte, for å være sikker på at hun virkelig var der, på engen, og ikke inni drømmen lenger.
Hun listet seg på tå bort til Fofuxo og la snuten inntil øret hans. «Fofuxo ... er du våken?»
«Nå er jeg det», sa han og åpnet det ene øyet. Øynene hans var gylne og rolige, som alltid. «Hva er det?»
«Jeg hadde en vond drøm. Jeg hadde gått meg bort i en mørk skog. Blomstene svarte ikke når jeg kom nær dem. Og jeg fant ikke veien hjem.»
Fofuxo lo ikke, og han sa ikke at det var tull. Han reiste seg sakte og ga henne en kjempestor klem, en sånn som dekker hele deg. Pigúiça ble liggende der inne, varm og trygg, helt til dunk dunk dunk ble roligere.
«Vet du hva jeg gjør når jeg har en vond drøm?» spurte Fofuxo. «Jeg bytter slutten.»
«Går det an?»
«Det går an. Lukk øynene og gå tilbake til skogen i drømmen. Men hør nå: En bitte liten blomst våkner og sier hei. Så en til. Og en til. Og de tenner seg, den ene etter den andre, som en sti av små lys.»
Pigúiça lukket øynene. Hun kunne se det. Blomstene lyste opp, den ene etter den andre, og laget en skinnende sti over skogbunnen.
«Og ved enden av stien», fortsatte Fofuxo, «hvem er det som venter der?»
Pigúiça smilte. «Deg. Og Bolota, og Tico, og Nina. Og alle sover ute under stjernene.»
«Akkurat som nå», sa Fofuxo.
Pigúiça åpnet øynene og så opp. Himmelen var full av stjerner, og alle så ut til å blinke bare til henne. Hun krøp inn mellom de store potene til Fofuxo, la hodet mot brystet hans og lyttet til hjertet hans, dunk ... dunk ... dunk ..., helt rolig. Og denne gangen, da hun sovnet, begynte drømmen med den fine slutten.
