Fofuxo er stor, og den som er stor, går sakte.
Den ettermiddagen ville Pigúiça løpe ned til bekken, og det fort. Hun løp foran, snudde, løp i ring rundt ham og løp foran igjen. Fofuxo kom i sitt eget tempo, dunk, dunk, og luktet på blomstene langs stien.
«Kom igjen, Fofuxo!» sa Pigúiça utålmodig. «Du er altfor treg! Dette er ikke gøy. Jeg går og leker med Nina, hun er rask.»
Og så løp hun av gårde uten å se seg tilbake.
Fofuxo stoppet midt på stien. Han ble stående og se etter henne. Så satte han seg under et tre, med ørene hengende, og sa ingenting.
Pigúiça lekte med Nina i bekken. Men leken var ikke så morsom som den pleide å være. Hun hadde en rar knute i magen som ikke ville gå bort. Hver gang hun lo, strammet knuten seg litt.
«Du ser ut som du har glemt noe», sa Nina.
Pigúiça tenkte seg om. Og så husket hun de hengende ørene til Fofuxo. «Jeg sa noe stygt», sa hun. «Og jeg tror han ble lei seg.»
Hun gikk tilbake langs stien, sakte. Fofuxo satt fortsatt under treet. Pigúiça gikk bort til ham, så ned på sine egne poter og sa: «Fofuxo ... unnskyld. Jeg sa at du var treg, og det var ikke snilt. Jeg hadde det så travelt at jeg ble slem.»
Fofuxo så på henne. Pigúiça trakk pusten dypt og fortsatte: «Og jeg har laget en sang til deg. Kan jeg synge den?» Han nikket.
Så sang hun, litt falskt: «Fofuxo går så fint og sakte, han er den aller beste venn. Han lukter på hver blomst han ser, og ingen klem kan varme mer.»
Øynene til Fofuxo ble fulle av tårer. Men han smilte, et kjempestort smil. «Takk, Pigúiça. Unnskyldningen er godtatt. Og det var den fineste sangen jeg noen gang har hørt.»
Knuten i magen til Pigúiça løste seg med en gang, akkurat som sløyfen på en gave.
På veien hjem gikk hun ved siden av ham, i hans tempo. Dunk. Dunk. Og hun oppdaget at når man går sakte, kan man se blomstene lukke seg for natta, én etter én. Da de kom hjem, la Pigúiça seg tett inntil Fofuxo og nynnet på sangen sin, lavere og lavere, helt til sangen ble til et gjesp. Og gjespet ble til søvn.
