Plopp! Det lille frøet falt ned i et hull i hagen. Pigúiça dekket jorda med potene, klappet to ganger oppå og satte seg ved siden av, med store øyne. «Nå blir det en blomst», sa hun.
Hun ventet ett minutt. Ingenting. Hun ventet to. Ingenting. Hun ventet til Fofuxo kom med en honningbolle. «Har ikke blomsten kommet opp ennå?» spurte han.
«Nei. Det tar veldig lang tid. Sover kanskje frøet?» «Det tror jeg», sa Fofuxo. «Frø sover litt før de vokser.»
Dagen etter våknet Pigúiça og løp til hagen. Ingenting. Jorda var akkurat lik. Neste dag det samme. Og neste.
Hun begynte å bli utålmodig. Hun slo med poten. Sukket dypt. Pirket i jorda med snuten for å se om alt var i orden der nede.
«Pigúiça», sa Fofuxo, «røttene vokser først, i mørket, der ingen ser dem. Først etterpå kommer det grønne.» «Men jeg vil se det nå!» «Jeg vet», sa han. «Å vente er vanskelig. Men skal jeg fortelle hva som hjelper?»
Pigúiça nikket. «Frøet trenger vann. Du kan ta vare på det hver dag, og da blir ventetiden kortere.»
Slik fikk Pigúiça en oppgave. Hver morgen gikk hun ned til bekken som glitret i skogen, med lav sol i bladene. Hun rørte ved vannet med poten og laget små bølger. Hun fylte et stort blad, brettet som en kopp, og gikk sakte tilbake, uten å søle, for å vanne jorda.
I begynnelsen tenkte hun bare på blomsten. Så begynte hun å legge merke til andre ting. Biene som surret forbi. Speilbildet sitt i vannet. Duften av morgenen. Veien tilbake, som hun kunne utenat.
Det gikk sju dager. Åtte. Ni. På den tiende dagen kom Pigúiça med det lille bladet fullt av vann og så noe lite og grønt, med to runde blader, som åpnet jorda.
Hun stoppet. Hun ropte ikke. Hun hoppet ikke. Hun sto med hjertet som banket, helt stille, for ikke å skremme planten. «Hei», hvisket hun. «Der er du.» Planten vugget litt, som om den sa god morgen.
Fofuxo kom ved siden av henne og smilte. «Det tok tid, ikke sant? Men den kom.» «Det tok tid», sa Pigúiça. «Og det var fint å vente. Jeg så så mye på veien.»
Den kvelden, før hun la seg, kikket Pigúiça ut av vinduet. Der nede, i mørket, vokste planten uten en lyd, akkurat som søvnen hennes, som kom sakte.
«God natt, plante», sa hun. «Voks fint. Jeg skal også vokse mens jeg sover.» Og hun lukket øynene og lot tiden gjøre jobben.
