Pigúiça åpnet øynene midt på natta og så noe.
Under senga, i skyggen, var det en lang, slapp arm som stakk ut. Lenger bak lå en stor, mørk klump, helt sammenkrøllet, med en bit som hang ned og lignet et øre. Pigúiça trakk teppet opp til snuten. De blå øynene ble runde som to måner.
«Fofuxo», hvisket hun med den tynneste stemmen hun hadde. «Det er et monster under senga mi.» Fofuxo, som sov i sengen ved siden av, reiste seg veldig sakte. Han gned seg i øynene og så dit hun pekte.
«Hmm», sa han. «Det stemmer. Det er noe der.» Pigúiça klamret seg til teppet. Hun hadde håpet han ville si at det var ingenting. Men Fofuxo var en ærlig venn, og ærlige venner sier ikke at det er ingenting når du har sett noe.
«Vet du hva man gjør med en gåte?» spurte han. «Man ser nærmere på den. Sammen. Med lys.» Han plystret lavt til vinduet, og en ildflue kom inn og lyste gul. Den landet på snuten til Fofuxo, som en liten lommelykt.
De to bøyde seg ned. Pigúiça gikk først, men helt tett inntil Fofuxo. Ett skritt. Ett til. Lyset kom nærmere skyggen. Så nådde lyset fram. Og monsteret ble til noe annet.
Den lange armen var en stripete sokk, bare én, som Pigúiça hadde kastet der om morgenen og glemt. Den krøllete klumpen var den blå jakka, falt ned oppå en tøffel. Og øret var hetta på jakka, brettet til siden.
Pigúiça ble stående og se. Så lo hun gjennom nesa, lite og litt nervøs. Så en større latter. Så en latter så stor at hun måtte holde seg for munnen for ikke å vekke naboene. «Det er en sokk!» hvisket hun leende. «Jeg var redd for en sokk!» «En veldig lang sokk», sa Fofuxo alvorlig. «Den kunne skremt hvem som helst.»
«Kan jeg gi den et navn?» «Selvfølgelig.» Pigúiça tenkte. «Herr Langsokk. Og jakka er Fru Hette.»
De brettet jakka, la sokken i skuffen, og ildfluen fløy en liten runde i rommet før den dro tilbake til vinduet og blinket god natt.
Pigúiça la seg i senga og så nå bare under den som et mørkt og tomt sted, som alle andre. Frykten var borte, smeltet i lyset fra ildfluen.
«Fofuxo?» «Ja?» «Takk for at du så etter sammen med meg.» «Alltid», sa han og gikk tilbake til sengen sin.
Pigúiça smilte i mørket. Hun lukket øynene. Rommet var stille og trygt, og hun sovnet raskt.
