Den morgenen våknet Pigúiça med en idé som var altfor stor til å få plass i hodet. «I dag skal jeg hjelpe til med alt!» kunngjorde hun. «Alt, altså!»
Fofuxo, som akkurat hadde åpnet det ene øyet, åpnet det andre. «Alt?» «Alt!» Og så var hun av gårde, med den krøllete halen vaiende, for å finne noe å gjøre.
Først blomstene i hagen. Men Pigúiça tok vannkannen med så stor fart at alt vannet kom på en gang. Plask! Tusenfryden fikk en full dusj. «Brrr», sa den og ristet kronbladene. «Takk, men litt om gangen, ok?»
Så de tørre bladene på tunet. Pigúiça tok kosten og feide og feide og feide. Hun samlet en kjempehaug. Da kom det et lite vindpust, og, fuuu, bladene fløy tilbake til alle kanter. En katt på muren og to ekorn på grenen så på det hele, og en hare holdt seg for munnen for ikke å le.
Pigúiça ble stående med hengende snute og et blad hengende i øret. Men det var jo fortsatt lunsjbordet. Hun bar tallerkener, én, to, tre ... og den fjerde gled ut av poten. Den gikk ikke i stykker, for den var av tre, men den rullet rundt hele kjøkkenet, klakk-klakk-klakk, til den traff foten på skapet.
Så satte hun seg på dørstokken. «Å hjelpe er vanskelig», mumlet hun. «Jeg lager bare rot.»
Fofuxo satte seg ved siden av henne, stor og varm. «Vet du hva som var dagens beste hjelp?» «Hva da?» «Se der.» I hagen fniste tusenfryden, helt våt og glad.
«Og det er en hemmelighet til», sa Fofuxo. «Å hjelpe er ikke å gjøre alt alene. Det er å gjøre sin lille del, sammen med de andre. Hver tar så mye som den klarer.»
Pigúiça tenkte seg om. Så reiste hun seg og hentet kosten igjen. Denne gangen holdt Fofuxo kurven, og hun feide bladene sakte, inn i den. Ett blad, så en liten haug, så en til. Og bladene ble liggende stille.
Til lunsj bar hun én tallerken om gangen, og Fofuxo bar de andre. Bordet var klart på et øyeblikk, med en blomst i midten. Det var tusenfryden, som hadde bedt om å få komme og se på nært hold.
Da sola begynte å synke, var huset rent og luktet godt. Ikke perfekt. Det lå fortsatt et sta blad på teppet og en pytt ved hagen. Men det var slik et hus blir når alle har hjulpet til.
Om kvelden kjente Pigúiça potene tunge, magen full av suppe og en god tretthet, som hos den som har gjort noe nyttig. «Jeg var dagens hjelper», mumlet hun. «Det var du», sa Fofuxo.
Hun smilte, stakk snuten under halen og lukket øynene. Tallerkenene sov i skapet. Kosten sov i hjørnet. Og Pigúiça sov også, tett inntil dem alle.
