
Hikk! Pigúiça spisset ørene. Hikk! Fofuxo så seg rundt. Hikk! Hvem lagde den lyden?
Det var Rex. Han hadde hikke. Og for en hikke! Hver hikk fikk hele kroppen hans til å hoppe, halen til å dunke i bakken, og et blad til å falle fra treet.
«Hikk! Jeg ... hikk ... drakk bare vann», forklarte Rex. «Hikk! Og så kom den ... hikk ... plutselig.»
«Vi kurerer det på null komma niks», sa Fofuxo. «Jeg har en idé!» Han reiste seg på bakbeina, pekte mot himmelen og laget en enorm grimase, med tunga til den ene siden og øynene til den andre.
Pigúiça lo så hun nesten falt. Rex så på og begynte å le han også. Men midt i latteren kom det en hikk! Og latteren ble full av små hikk: ha-ha-hikk-ha-hikk.
«Det virket ikke», sa Fofuxo og gikk på fire bein igjen. «Prøv å drikke vann opp ned!» foreslo Tico, som kom løpende. Rex prøvde. Vannet havnet i nesa, og han nøs. Atsjo! Hikk!
«Hold pusten og tell til ti!» sa Bolota. Rex holdt pusten. Ansiktet hans ble rødt, så lilla, så nesten blått. Han kom til åtte og slapp alt ut på en gang. Hiiikk!
Trici kom gående og prøvde også: hun hoppet på ett bein. Så på det andre. Så danset hun litt. Til slutt danset alle rundt Rex, som hikket midt i ringen, hikk, hikk, hikk, i samme takt som musikken ingen spilte.
Til slutt ble alle slitne og satte seg i gresset med tunga ut. Rex hikket fortsatt, men svakere nå. Hikk. Hikk.
Pigúiça husket noe. «Når jeg er veldig oppspilt, sier Fofuxo at jeg skal puste sakte. Kanskje det virker på hikke også.»
«La oss prøve sammen», sa Fofuxo. «Trekk luft inn gjennom nesa, helt sakte, som om du lukter på en blomst. Så blåser du ut gjennom munnen, som om du slukker et bitte lite stearinlys.»
Rex pustet inn. Ut. Inn. Ut. For hvert pust ble kroppen hans mykere og roligere. De andre pustet sammen med ham, blomst, lys, blomst, lys.
Hikk ... sa han, helt lavt. Han pustet igjen. Blomst. Lys. Og ventet. Ingenting. Han ventet litt til. Ingenting. Hikken hadde gått uten en lyd.
«Den er borte!» hvisket Trici. «Den gikk og la seg», sa Pigúiça og gjespet. Med så mange rolige pust hadde søvnen kommet til alle.
En etter en la de seg i gresset, med magene fulle av god luft. Det siste Rex hørte før han sovnet, var vennene som pustet, blomst, lys, blomst, lys, til alt ble stille.
