«Ikke i dag», sa Nina.
Pigúiça kom allerede løpende, med åpne poter, for å gi den vanlige klemmen til den lille pudelvenninnen med pels som bomull. Hun stoppet midt på veien, med potene strukket ut i lufta. «Hva mener du, ikke i dag?»
«I dag vil jeg ikke ha klem», gjentok Nina, helt lavt. «Jeg vil bare sitte her litt, alene, og se på blomstene.»
Pigúiça forsto ikke. Klem var det beste i verden. Hvordan kunne noen ikke ville det? Hun kjente en liten tristhet stige i magen. «Liker du meg ikke lenger?» «Jeg liker deg veldig godt», sa Nina. «Jeg vil bare ikke i dag.»
Pigúiça hadde lyst til å klemme likevel. En rask klem, tenkte hun, så blir Nina glad. Da kom Fofuxo, satte seg ved siden av og sa, uten noe sinne: «Pigúiça, når Nina sier nei, er neiet hennes. Hun bestemmer over kroppen sin, akkurat som du bestemmer over din.»
«Men det er en kjærlighetsklem!» «Selv kjærlighet», sa han. «Måten å vise omsorg på kan endres. Omsorgen er den samme.»
Pigúiça ble stående og tenke. Hun husket dagen Tico kilte henne og hun ba ham stoppe, og han stoppet med en gang. Den dagen hadde hun følt seg trygg, og enda mer lyst til å leke med ham etterpå.
Så satte hun seg ett lite skritt unna Nina. «Kan jeg sitte her, uten å røre deg?» «Ja», sa Nina, og munnvikene hennes gikk litt opp.
I stedet for å klemme løftet Pigúiça poten og vinket, veldig sakte, som om hun sa: «Jeg er her.» Nina vinket tilbake. De lo begge, uten å lage lyd.
Det gikk litt tid. En sommerfugl landet på en blomst, fløy bort, kom tilbake. Vinden strøk lett over ørene til de to. Pigúiça lærte at det å sitte ved siden av noen, uten å gjøre noe, også er en måte å vise omsorg på.
«Pigúiça?» ropte Nina. «Ja?» «Nå vil jeg ha en klem.» «Kan jeg virkelig?» «Ja.»
Og det ble en myk, lang klem, full av pels og latter. Det var årets beste klem, for den var blitt bedt om.
Om kvelden, i senga, tenkte Pigúiça at et nei også er en måte å si hva man føler. Og at når man hører et nei fra en venn, blir vennskapet enda sterkere.
Fra vinduet vinket hun en siste gang mot huset til Nina, langt borte. Hun la hodet på puten. Og Pigúiça sovnet, med rolige poter, i fred.
