I Dogavios smiler skyene nesten alltid. Men den ettermiddagen dukket en grå sky opp ved horisonten, sur i fjeset, og begynte å si: GRUUUM.
Det var en stor lyd som fikk bakken til å riste litt. Steinene sluttet å synge. Blomstene lukket seg.
Pigúiça, som lekte ved bekken, spisset ørene. «For en lyd!» sa hun. Så merket hun at noen manglet i leken. «Hvor er Rex?»
De lette og lette. Fofuxo snuste og pekte på en haug med kjempestore blader. Der inne skalv noe grønt, og en lang hale stakk ut.
Pigúiça skjøv et blad til side. Der var Rex, sammenkrøllet som en ball, med de korte armene over ørene. «Rex?» ropte hun lavt. «Går det bra?»
«Jeg er ikke redd», sa Rex med skjelvende stemme. «Det er bare at ... jeg er litt redd. Greit, jeg er kjemperedd.» GRUUUM! Han hoppet.
Pigúiça satte seg ved siden av ham. Hun sa ikke at det var ingenting. Hun sa bare: «Jeg ble også redd første gang.» Fofuxo satte seg på den andre siden, som en varm vegg av pels.
«Vet du hva jeg tror?» sa Pigúiça. «Jeg tror ikke den skyen er sint. Jeg tror den er søvnig. Og når man er veldig søvnig, snorker man.» Rex kikket mellom fingrene. «Snorker?» «Hør en gang til.»
GRUUUM, sa skyen. Fofuxo sa «Hunf» og snorket lavt, bare på lek. Rex lo. Skyen snorket igjen, og Fofuxo svarte med et nytt snork. De snorket sammen, og Rex fikk et lite fnis, og så ett til.
Så begynte regnet, mykt: plikk, plikk, plokk. Rex stakk hodet ut av bladene. Den grå skyen drev sakte bort og dro regnet etter seg som et teppe, og til slutt gjespet den et lite gruum, langt borte.
«Nå skal den sove», sa Rex. «Ja», sa Pigúiça. «Og du?» Rex tenkte seg om. «Jeg tror jeg også skal det.»
De tre gikk tilbake til hulen til Rex, og Pigúiça dekket inngangen med et lite tak av blader. For hvert snork som kom langveisfra, sa hun: «God natt, sky.» Og Rex svarte, lavt: «God natt.»
Snorkingen ble så fjern at man nesten ikke hørte den. Rex hadde allerede lukket øynene, med de korte armene rundt en haug blader, som om han klemte selve skyen. Fofuxo sovnet like etter. Pigúiça var den siste, og hun lyttet til regnet, plikk, plikk, plikk, til regnet ble til søvn.
