Det var tre netter til jul, og Pigúiça hadde et problem så stort som et fjell. Hun hadde ingen gave til Fofuxo ennå.
Hun ville gi ham noe kjempestort. Noe som glitret. Noe som fikk Fofuxo til å hyle av glede og løpe rundt etter sin egen hale.
Hun gikk til lysningen for å spørre gjengen om tips. Bolota skulle gi en pute med gylne frynser. Tico skulle gi en ny børste med sølvskaft. De to snakket fort og ivrig, og gavene ble finere og finere for hvert ord.
Pigúiça så ned på potene sine. Hun hadde ingen pute, ingen børste og ingen gylne frynser. Hun hadde bare fire poter, tjue små tær og masse lyst.
Så gikk hun ut i hagen og tenkte. Hun stoppet foran en blomsterbed, og som alltid i Dogavios snudde alle blomstene seg mot henne samtidig. «Kan jeg få ett kronblad fra hver av dere?» spurte hun. Blomstene vugget ja. Sommerfuglene som fløy rundt, landet nysgjerrig på hodet hennes.
Med kronbladene farget Pigúiça et stykke hvitt bånd. Hun gned blått, gned gult, gned rosa. Båndet ble stripete, litt utsmurt, med et lite gresstrå som satt fast.
Så prøvde hun å lage en sløyfe. Den ble skjev. Hun prøvde igjen. Den ble enda skjevere. Tredje gang knyttet hun en knute formet som et bein, og den ble også skjev, men man kunne se at det var et bein.
På julaften gjemte hun gaven bak ryggen. Hun skammet seg litt. Ved siden av puten med gylne frynser så sløyfen hennes, vel, ganske skjev ut.
«God jul, Fofuxo», sa hun og rakte fram båndet. «Jeg har laget det selv. Det ble stygt.» Fofuxo så på det. Øynene hans ble mørkeblå, slik de blir når han har noe viktig å si.
«Pigúiça, det er det vakreste jeg noen gang har fått», sa han. «Jeg kjenner hvert eneste kronblad. Jeg kjenner tiden din, poten din og den beinknuten. Ingen butikk i verden selger det.»
Han la båndet rundt halsen, og det havnet litt på skrå, midt ved hjertet. «Nå har jeg en gave fra deg med meg overalt», sa han.
Så hentet han en liten pakke bak treet. Det var en glatt stein, en av dem som synger lavt, malt for hånd. På den sto det PIGÚIÇA med blå maling. Bare at aksenten over Ú-en hadde lagt seg ned.
De lo sammen. Steinen sang hmmm, hmmm, som om den også var glad.
Den natta sov Pigúiça med steinen under haken. Fofuxo sov med den skjeve sløyfen om halsen. Og begge drømte om en gave som ingen kan pakke inn.
