Eskene sto stablet ved døra.
I én av dem lå teppet til Pigúiça. I en annen lå den røde ballen og vannskåla. Og i den aller minste lå en kongle hun hadde funnet den første dagen det snødde.
Det var flyttedag. Pigúiça skulle bo i en ny hytte på den andre siden av åsen. Men hun satt midt på gulvet i det gamle lille huset og hadde ikke lyst til å gå.
«Jeg vil ikke flytte», sa hun til Fofuxo, som var kommet for å hjelpe. «Her har jeg vinduet mitt. Det er derfra jeg ser månen. Hva om det ikke er noen måne ved den nye hytta?»
Fofuxo tenkte seg om. «Vet du hva vi gjør? Vi tar med oss huset.»
«Man kan ikke ta med seg et hus, Fofuxo!»
«Jo da», sa han. «Et hjem er laget av tingene dine. Av teppet ditt. Av ballen din. Av lukten din. Alt det får plass i eskene.»
Så gikk de opp over åsen og bar eskene. Pigúiça gikk først, med konglen forsiktig i munnen.
Den nye hytta hadde stråtak og en bue av roser over inngangen. Da Pigúiça gikk under den, vugget rosene og sa, alle sammen i kor: «Velkommen!» Hun skvatt litt, og så syntes hun det var morsomt.
Inne luktet alt nytt. Gulvet knirket på en annen måte. Pigúiça la ballen i ett hjørne, vannskåla i et annet og konglen rett i vinduet. Så la hun ut teppet og rullet seg på det, fram og tilbake, helt til det luktet av henne. Og så løp hun ut av den åpne døra for å se på hagen.
Der var det en kjøkkenhage, en stein som sang lavt og et perfekt hull til å gjemme bein i. Og fra toppen av åsen kunne hun se det gamle huset, bitte lite der nede.
«Det er der fortsatt», sa Pigúiça. «Kan jeg dra på besøk?»
«Så ofte du vil», sa Fofuxo.
Da kvelden kom, la Pigúiça seg på teppet som luktet hjemme. Hun kikket ut av det nye vinduet, litt mistenksom. Og der var den, rund og hvit, og tittet over rosene: månen. Den samme gamle månen, som hadde flyttet med.
Pigúiça sukket fornøyd. Hun sa god natt til månen, god natt til konglen og god natt til hytta. Og hun sovnet i det nye huset som om hun alltid hadde bodd der.
