
Den morgenen var enga full av valper. De løp, rullet og hoppet, og alle hadde halsbånd med små skilt som klingret.
Midt blant dem sto Zeca, en mops som var ny i gjengen. Han hadde flat snute, hengende ører og en liten krøllete hale som en snegl.
Fofuxo var den første som hilste. «Hei, jeg heter Fofuxo! Vil du leke apportering med pinne?» «Ja!» sa Zeca, med skinnende øyne.
Og så løp de to av gårde over enga. De lo høyt. Den ene slapp pinnen, den andre hentet den. Så byttet de.
Pigúiça ble stående i et hjørne og satte seg ned. Hun så på dem. Hun så ned i bakken. Hun så på dem igjen. Noe varmt begynte å stige i magen hennes. Det var ikke sinne. Det var ikke tristhet. Det var begge deler blandet sammen, og klemt tett.
«Fofuxo er MIN beste venn», mumlet hun lavt. «Han så ikke engang på meg.» Hun snudde snuten bort, la potene i kors og ble sittende der, sur i fjeset.
Men Fofuxo har en veldig god nese for følelsene til vennene sine. Da han merket at Pigúiça var stille, stoppet han leken med en gang og kom løpende. «Pigúiça, går det bra?» «Nei», sa hun. «Du leker bare med Zeca.»
Fofuxo satte seg sakte ved siden av henne. Øynene hans ble mørkeblå, slik de blir når han har noe viktig å si. «Vet du hvordan hjertet mitt er?» spurte han. «Det har ett rom for hver venn. Da Zeca kom, åpnet det seg et nytt rom. Men ingen har flyttet ut av noe rom, og aller minst du.»
Pigúiça så på ham. Det varme i magen kjølnet litt. «Rommet ditt er det største av alle», la Fofuxo til. «Det har et vindu fullt av stjerner.» Pigúiça lo, helt av seg selv, gjennom nesa.
På den andre siden av enga så Zeca på dem, litt fortapt, uten å vite hvor han skulle gå. Det var første gang han var her. Han kjente ingen, bare Fofuxo.
Pigúiça pustet dypt. Hun reiste seg og gikk bort til ham. «Hei. Jeg heter Pigúiça. Vil du se noe kult? Det finnes steiner som synger i skogen.»
«Steiner som synger?» sa Zeca med åpen munn. «Ja!»
De gikk alle tre, side om side. Steinene sang lavt, bare for dem. Og da sola gikk ned, lå tre slitne valper og sov inntil roten på et tre, med den krøllete halen til Zeca helt inntil den lodne halen til Pigúiça.
