Universtreet er så høyt at de smilende skyene må gli under grenene øverst. Og til jul vil alle i Dogavios pynte det.
Gjengen kom tidlig, hver med sin eske. Bolota hadde med røde kuler. Tico hadde med bånd. Pigúiça hadde med en blomsterkrans som hun hadde sydd selv.
Dinosaurene dukket opp like etterpå. Trici, den lille triceratopsen, kom travende med kuler hengende på alle tre hornene. Rex kom bak med de korte armene fulle av en eske som nesten falt, dunk.
«Jeg henger i de nederste grenene», sa Trici og begynte å henge, en kule på hver lille kvist. Fofuxo, stor og snill, løftet Pigúiça opp på ryggen så hun kunne pynte i øyehøyde.
Da de var ferdige, var treet vakkert helt til midten. Det manglet toppen, der stjernen skulle sitte. Den var så høy at ingen nådde opp.
Rex prøvde. Han strakte den lille armen så langt han kunne. Ingenting. Han prøvde å hoppe. Dunk! Bladene vaiet, men ingenting. «Jeg ville så gjerne hjelpe», sa han med senket hode. «Men armene mine er altfor korte.»
Da hørte de en lyd, dunk, dunk, dunk, veldig sakte, som skritt fra et fjell. Det var Fru Langhals, den store diplodokusen, med en hals så lang at hodet kom fram før resten av kroppen.
«Jeg hørte at det er en stjerne som venter på en hals», sa hun med den rolige stemmen sin. Og hun tok den gylne stjernen veldig forsiktig mellom tennene.
Hun strakte halsen, strakte og strakte, forbi de smilende skyene, som gjorde plass. Da hun kom helt opp, festet hun stjernen på toppen av treet, hengende i et langt bånd. Pling! Stjernen tente.
Men båndet svingte i vinden. «Vi trenger noen nede ved stammen som kan knyte enden fast», sa Fru Langhals. «Noen med små, sterke armer.»
Rex løftet hodet. Han løp bort, omfavnet stammen og knyttet en stram liten knute, slik bare korte armer kan. Båndet ble stille, og stjernen ble sittende fast.
Alle så opp. Hver eneste kule speilte lyset fra stjernen, og Universtreet glødet som om det var fullt av små, sovende soler.
«Det var Rex som sørget for at stjernen sitter trygt», sa Fru Langhals. Rex strakte ut brystet, og de grønne kinnene hans ble litt røde.
De la seg alle under treet. Fru Langhals krøllet seg rundt dem som en lang, varm pute og begynte å fortelle en historie, helt lavt. Trici hørte første setning. Rex hørte den andre. Pigúiça rakk ikke å høre den tredje.
Stjernen langt der oppe blinket sakte, én gang, som om den sa god natt. Og hele skogen sov.
