«Atsjo!» Pigúiça nøs så hardt at dyna hoppet av senga.
Hun hadde tett nese, varm snute og tunge øyne. Hun prøvde å reise seg for å leke, men potene føltes som om de var laget av gelé. Hun falt ned igjen, med et langt sukk.
Fofuxo kom, la snuten mot pannen hennes og sa «hm». «Du er altfor varm, Pigúiça. I dag er det hviledag.» «Hvile? Jeg vil ikke hvile! Det er enga, det er Bolota, det er ...» «Atsjo!»
Fofuxo smilte og bar teppet ut, under et tre, for Pigúiça ville ikke orke å være innesperret. Han la teppet i gresset, og hun krøp sammen der, med ham liggende helt inntil. En liten bie landet på hodet hennes og ble der, som en gjest.
«Jeg får ikke leke», mumlet Pigúiça. «Og dagen er så fin.»
«Kroppen din jobber», sa Fofuxo. «Den kjemper mot forkjølelsen, og det er hardt arbeid. Å hvile er også å hjelpe.» «Hva slags jobb er det jeg ikke engang ser?» «Det som skjer inni. Der er det en liten gjeng som rydder alt, men de får bare jobbet når vi ligger stille.»
Pigúiça så mistenksomt ned på magen sin. En liten gjeng? Der inne? Hun ble helt stille, bare for ikke å forstyrre.
Da kom Fru Langhals, den store diplodokusen, inn på enga. Hun senket den lange, lange halsen til hodet var helt ved Pigúiça. «Jeg tok med mynte-te», sa hun, sakte. «Og en historie.»
Teen var lun og luktet hage. Pigúiça drakk og kjente nesa åpne seg litt. Fru Langhals begynte historien, med dyp og langsom stemme: «Det var en gang en sky som bestemte seg for å gå saktere enn alle de andre ...»
Bien summet lavt, som om den også ville lytte. Vinden rørte seg i gresset, helt lett. Og skyen i historien gikk sakte, sakte, sakte ...
Da Pigúiça kom til seg selv, sto sola lavt og gyllen på himmelen. «Kom skyen fram dit den ville?» spurte hun, med nesten lukkede øyne. «Det gjorde den», sa Fru Langhals. «Men du sovnet før slutten.»
Hun hadde sovet hele ettermiddagen. Nesa var fortsatt litt tett, og hosten kom av og til. Men hodet var lettere, og potene var poter igjen, ikke gelé.
De gikk hjem sakte, med teppet på ryggen til Fofuxo. Om kvelden la Pigúiça seg i senga og pustet, ett pust om gangen. Inn. Ut. Den lille gjengen der inne fortsatte å jobbe, stille og rolig, uten en lyd.
Og Pigúiça sovnet, varm, mens hun hørte sin egen pust bli roligere og roligere.
