
Poing! Poing! Poing! Den røde ballen spratt så høyt at den nesten rørte pipene.
Det var julemorgen, og dette var gaven til Pigúiça: en rød, blank ball som spratt som om den hadde fjærer inni. Hun løp med ballen til torget i landsbyen, der husene har kryssede ben på taket og det store treet var fullt av fargerike lamper.
På torget lekte gjengen allerede. Nina, hvit og lodden som en liten bomullsdott. Biscoito, en beagle med lange ører som aldri satt i ro. Og Pingo, Fofuxos lille fetter, gylden som ham, bare på størrelse med et brød.
«For en fin ball!» bjeffet Biscoito. «Kaster du den til meg?» Pigúiça klemte ballen med begge potene. «Nei. Den er min. Jeg fikk den.»
De tre så på hverandre og gikk tilbake til sisten. Pigúiça ble stående i hjørnet av torget med ballen. Hun kastet den opp og tok den. Kastet igjen og tok den. Kastet langt, løp, hentet, kom tilbake. Kastet langt, løp, hentet, kom tilbake.
Ved tiende gang hang tunga hennes ut. Og, for å si sannheten, var det i ferd med å bli litt kjedelig. På den andre siden lo gjengen så mye at lampene i treet så ut til å blinke raskere.
Da skjedde det: ballen slapp unna. Den spratt på en stein, spratt på en trapp og rullet og rullet, til den stoppet ved foten til Biscoito.
Pigúiça holdt pusten. Skulle han ta ballen for seg selv? Biscoito snuste på ballen, dyttet den forsiktig med snuten og rullet den tilbake til henne. «Vær så god. Den falt.»
Pigúiça så på ballen. Så på Biscoito. Hun kjente noe rart i magen, som når man skjønner at man tok feil. «Takk», sa hun lavt. Så pustet hun dypt. «Vil dere leke med den? Sammen med meg?»
Torget eksploderte av glede. De fant opp luftballeken: ingen fikk la ballen falle i bakken. Nina stanget den med hodet. Pingo hoppet og bommet hver gang, men lo så høyt at alle lo med. Biscoito løp sikksakk. Og Pigúiça oppdaget at ballen spratt mye høyere når fire valper kastet den samtidig.
De lekte til pipene begynte å ryke av middagsmat og fjellet bak ble lilla. Ingen tok ballen med seg. Den var fortsatt Pigúiças. Bare at nå var det en ball full av venner.
Om kvelden sov den røde ballen ved fotenden av sengen. Pigúiça så på den og smilte. «I morgen leker vi igjen», hvisket hun. «Alle sammen.»
Så rullet hun halen rundt seg, la snuten mot ballen og lukket øynene. Poing, poing, poing, sa ballen i drømmene hennes, tregere og tregere.
