Gjengen lekte gjemsel i lysningen, og Rex ville så gjerne være med. «Jeg teller til ti!» sa Pigúiça med øynene tildekket. «En, to, tre ...»
Trici løp bak en busk. Tico krøp inn i en hul stamme, men lang som han er, ble halespissen stikkende ut. Bolota la seg bak en stein og lå helt stille.
Rex lette etter et sted. Bak et smalt tre? Hodet hans stakk fram. Bak en busk? Busken satt som en hatt oppå ham. Bak steinen? Steinen nådde ham knapt til kneet.
«... ni, ti! Nå kommer jeg!» Pigúiça åpnet øynene og fant halen til Tico på to sekunder. Så Bolota, som snorket. Så Trici. Og Rex sto fortsatt midt i lysningen, på huk, med de små hendene over øynene. «Rex, jeg ser deg.»
Rex satte seg i gresset med et dunk. «Jeg er altfor stor», sa han. «For alt. Jeg kan ikke gjemme meg, jeg kommer ikke gjennom tunnelen, og jeg kan ikke vippe uten at den andre flyr av gårde.»
Fofuxo, som hadde kommet og hørt alt, satte seg ved siden av Rex. «Jeg er også ganske stor», sa han. «Jeg kommer ikke gjennom den lille døra til Bolota. Men noen ganger er det bra å være stor.» «Hvordan da?» spurte Rex.
Akkurat da åpnet skyene seg og sendte ned litt regn, plikk, plikk, plikk. Valpene så seg rundt. Det var ikke noe stort tre i nærheten, ikke noe tak, ingenting.
«Rex!» ropte Pigúiça. «Legg deg ned!» Rex la seg på siden, og magen hans ble til et stort, grønt tak. Alle krøp inn under, mellom bein og hale. Det ble tørt og lunt og luktet blader.
«Rex», sa Tico og kikket mellom tærne hans, «du er det beste gjemmestedet jeg noen gang har sett.» «Ikke engang regnet finner oss her», sa Bolota.
Rex hadde aldri vært best på noe. Han ble så glad at halen begynte å logre av seg selv, fra side til side.
«Pass på halen!» lo alle. Og så oppdaget de noe til: når Rex logret, laget halen en myk gynging, som en hengekøye. En etter en klatret valpene opp og ble gynget.
Regnet drev over. Kvelden kom. Rex ble liggende, for han ville ikke avslutte leken, mens vennene ble søvnige rundt ham.
Pigúiça lente hodet mot magen hans, som gikk opp og ned. «Rex», hvisket hun, «i morgen teller du til ti, og så gjemmer vi oss under deg.» Rex smilte. «Avtale.»
Og med regnet som sang utenfor og vennene lune under seg lukket Rex øynene sakte. Den største i gjengen hadde funnet sin egen måte å leke på. Og han var den første som sovnet.
