
På den høyeste bakken i Dogavios, i et lite hus med blå vinduer, bodde Fru Brisa. Hun var en gammel mynde med hvit pels og myke ører, som gikk sakte og smilte til alle.
Valpene hennes hadde vokst opp og flyttet langt, langt unna, på den andre siden av fjellene. Derfor skulle Fru Brisa være alene den julen.
«Ingen burde være alene i julen», sa Pigúiça med rynket snute. «Jeg skal ta med en gave til henne.» Men da hun åpnet skattekassa si, fant hun bare en liten stein, en knapp og en halv kjeks. Ingenting virket godt nok.
Fofuxo klødde seg bak øret. «Vet du, noen gaver får ikke plass i noen eske.» «Som hva da?» «Som en sang.»
Pigúiça åpnet de blå øynene store. En sang! Hun elsket å synge, selv om hun sang litt falskt. Noen ganger ganske mye.
Så hver kveld, når dagen gikk mot slutten, gikk de to ut på blomsterengen og øvde. Fofuxo satte seg, så opp mot himmelen og sang av hele hjertet. Pigúiça satte seg ved siden av og sang med, med snuten pekende mot skyene. Tonene fløt gjennom luften og blomstene svaiet i takt.
Sangen var enkel: den handlet om et lite hus på en bakke, et opplyst vindu og venner som kommer i kulden. Den siste delen fant Pigúiça på helt selv: «Og den som bor der oppe er aldri, aldri alene.»
På julaften, da solen sto lavt og lente seg mot åsene, gikk de to opp til det lille huset med de blå vinduene. De stoppet foran døra. Pigúiça trakk pusten dypt. Og så begynte de.
Ved første tone beveget gardinen seg. Ved andre åpnet vinduet seg. Og der sto Fru Brisa, med ørene opp og øyne som skinte, fuktige.
Da sangen var slutt, ble hun stille en liten stund. Så sa hun med skjelvende, glad stemme: «Det er så mange år siden noen har sunget for meg.» Og hun åpnet døra. «Kom inn, kom inn. Det er varm suppe på komfyren.»
De tre tilbrakte kvelden ved peisen. Fru Brisa fortalte hvordan valpene hennes sang da de var små, og lærte dem en gammel sang, fra før Pigúiça var født. Steinen og knappen fra skattekassa ble pynt i vinduet hennes.
På vei hjem var himmelen over Dogavios full av stjerner. «Det var den beste gaven jeg noensinne har gitt», sa Pigúiça. «Og den trengte ikke engang sløyfe.»
«Skal vi komme tilbake på nyttårsaften?» spurte hun. «Og dagen etter også», sa Fofuxo.
Hjemme la Pigúiça seg og nynnet stille på Fru Brisas gamle sang. Melodien ble tregere og tregere, til den bare var en liten summing. Og summingen ble til søvn.
