
Den siste ettermiddagen i året går alle i Dogavios over krystallbroen. Den ligger mellom to åser, over en dyp dal, og fører til foten av det snødekte fjellet, der furuene har hvite luer.
Broen er bred og trygg, med rekkverk av krystall på begge sider. Og på den henger det klokker. Mange klokker. Men de ringer ikke av vinden. Hver klokke ringer bare når noen sier et ekte takk.
«Jeg har ingenting å takke for», murret Pigúiça, som sto stille i begynnelsen av broen. «Året mitt var helt vanlig. Det skjedde ikke noe spesielt.»
Fofuxo smilte og tok det første steget. «Da går vi sakte over. Kanskje du husker noe lite på veien.»
Ved første steg så Pigúiça ned og så sjøen glitre nede i dalen. «Det var der jeg lærte å flyte», husket hun. Og uten å tenke seg om sa hun: «Takk, sjø.» Dling! En klokke ringte, helt stille.
Pigúiça fikk et lite sjokk, av den gode sorten. Hun gikk litt til. Hun husket den lille mauren Zizi, så liten og så god en venn. «Takk, Zizi.» Dling, dlong!
Hun husket dagen hun datt av sparkesykkelen. Det hadde gjort vondt, og hun hadde grått. Men etterpå lærte hun å kjøre alene. Hun nølte. Kunne man takke selv for den dårlige dagen? «Takk for fallet», sa hun, halvt leende. «For jeg lærte noe.» Dleng! Den klokka ringte sterkere enn alle de andre.
Nå stoppet ikke Pigúiça lenger. «Takk, varme seng. Takk, gresskarsuppe. Takk, Bolota, fordi jeg fikk låne teppet ditt. Takk, regn, for sølepyttene.» Klokkene ringte den ene etter den andre, dling, dlong, dleng, og tonene fløy gjennom luften som små sangfugler.
Hele dalen ble fylt av lyd. På den andre siden av broen gikk også de andre valpene i gjengen over, og klokkene deres blandet seg med hennes, i en sang som ingen musiker hadde skrevet.
Da de nærmet seg slutten, manglet bare én klokke, den største av alle, helt i den siste delen av broen, vendt mot det snødekte fjellet. Pigúiça så på den. Så så hun på Fofuxo, stor og gyllen ved siden av seg.
«Takk for at du er her sammen med meg», sa hun. «Hele året.» DLOOONG. Den store klokka ringte så vakkert at snøen på fjellet glitret, og et lite snøfnugg danset ned og landet på nesen hennes.
«Så du?» sa Fofuxo. «Året ditt var ikke så vanlig likevel.» «Det var fullt», sa Pigúiça. «Fullt av små ting.»
Om kvelden, allerede i sengen, hørte hun fortsatt klokkene langt borte, svakere og svakere. Før hun sovnet, hvisket hun tre takk til: til puta, til dyna og til natta.
Og inni brystet hennes, helt sakte, ringte en siste liten klokke. Dling.
