I Dogavios, når den rosa himmelen sakte blir lilla, lukker blomstene kronbladene sine og hvisker «god natt». Det var akkurat den tiden på dagen Pigúiça likte minst.
Hun var en liten huskyvalp med blå øyne, og hun var modig nesten hele tiden. Hun klatret på høye steiner, hoppet over store vannpytter og snuste på biller uten å blunke. Men mørket ... mørket var noe helt annet.
Den kvelden, med en gang lyset i det lille huset ble slukket, så Pigúiça en lang skygge på veggen. Den hadde tynne armer med masse fingre. «Fofuxo!» ropte hun. «Det er et monster med hundre fingre her inne!»
Fofuxo kom til døra, stor og rolig, med den gylne pelsen helt bustete av søvn. Han så på veggen, så på vinduet og smilte. «Skal vi gå ut og se på det monsteret litt nærmere?»
Pigúiça sperret opp øynene. Gå ut? I mørket? Men Fofuxo rakte fram labben sin, og den var varm og myk. Hun trakk pusten dypt og gikk, tett inntil ham.
Ute var monsteret med hundre fingre bare greina på treet i hagen, som vugget i vinden. «Å», sa Pigúiça. «Du er jo bare en grein.» Greina knirket, knirk, knirk, som om den ville si unnskyld.
De gikk litt til, helt bort til lysningen. Da stoppet Pigúiça brått. Midt i mørket tente det seg et lite lys. Så ett til. Så ti. Så så mange at hun ikke klarte å telle dem.
«Ildfluer!» hvisket Fofuxo. «De kommer bare fram når det er skikkelig mørkt. Hvis verden var opplyst hele natta, ville vi aldri fått se denne festen.»
Pigúiça satte seg i gresset og kikket. Ildfluene fløy opp og ned og blinket sakte, som små stjerner som hadde bestemt seg for å bo nærmere bakken. Steinene i lysningen sang en lav sang, nesten som en hvisking.
«Så mørket er ikke bare mørkt», sa hun. «Det er stedet der de små lysene leker.» Fofuxo nikket og la seg ned ved siden av henne.
En ildflue landet rett på snutespissen til Pigúiça. Hun ble helt skjeløyd av å se på den, og de to lo så stille at de ikke engang vekket blomstene.
Da de kom hjem, var skyggen av greina fortsatt på veggen. Men nå visste Pigúiça hvem den var. «God natt, grein», sa hun. Og utenfor fortsatte ildfluene å blinke.
Hun krøllet seg sammen i sengen sin, stakk snuten inn i den lodne halen og gjespet et langt gjesp. Blink, blink, sa de små lysene. De blå øynene hennes blinket også. Én gang. To ganger. Og så ble de liggende lukket.
Kanskje er det en ildflue som leker utenfor vinduet ditt akkurat nå. La den få skinne, og lukk øynene du også.
