«En, to, tre ... NÅ!»
Hele gjengen løp ut over blomsterengen. Først kom Pigúiça, med ørene flagrende bakover. Rett bak henne kom Nina, puddelen, som spratt av gårde som en sprettball. Så kom Tico, dachshunden, med de korte beina som gikk som trommestikker. Og langt bak, helt bakerst, kom Bolota, bassetten, med de lange ørene slepende gjennom blomstene.
Fofuxo løp ved siden av, bare for å holde dem med selskap. Målstreken var den tykke roten til Universtreet.
Pigúiça løp og løp. Det var ikke langt igjen! Men helt på slutten tok Nina et kjempehopp, boing, og kom seg forbi. Hun rørte roten først.
«Jeg vant!» ropte Nina og lo.
Pigúiça stoppet. Ørene hennes falt ned. «Det teller ikke», mumlet hun. «Du hoppet. Det er ikke lov å hoppe. Jeg vil ikke leke mer.» Og hun satte seg med ryggen til alle sammen og en skikkelig sur snute.
Tico kom pesende, med tunga hengende ut. Og lang, lang tid etterpå kom Bolota. Hun kom rolig ruslende, stoppet litt her og litt der, med et kjempesmil i det lange ansiktet.
«Bolota, du kom sist», sa Tico. «Ble du ikke lei deg?»
«Lei meg?» sa Bolota og satte seg i gresset. «Jeg så en marihøne med rosa prikker. Og en blomst sa god ettermiddag til meg. Og jeg kjente vinden i ørene. Det var det morsomste løpet i hele verden!»
Pigúiça tenkte seg om. Hun hadde løpt så fort, så fort, at hun ikke hadde sett noen marihøne. Ingen blomst, ingen vind. Bare roten der framme.
«Det beste med et løp er å løpe sammen», sa Fofuxo og la seg ved siden av henne. «Å komme fram er bare slutten.»
Pigúiça satt stille en stund. Så reiste hun seg, gikk bort til Nina og sa, litt lavt: «Gratulerer. Det var et skikkelig høyt hopp.» Nina logret med hele halen, så glad ble hun.
«Skal vi leke igjen?» spurte Tico. «Nå tar vi et snegleløp: Den som kommer sist, vinner!»
Alle lo. Gjengen gikk sakte, helt sakte, og så på hver eneste blomst og hver eneste marihøne. Og den som vant, var selvfølgelig Bolota, for ingen kunne gå så sakte som henne.
Den kvelden la Pigúiça seg, sliten og fornøyd. Hun husket ikke lenger hvem som kom først. Hun husket vinden i ørene, latteren til vennene og marihøna med prikkene. Og med de minnene lukket hun øynene, helt sakte, og sovnet.
