«Bare én boble til!» ba Pigúiça for femte gang. Eller kanskje sjette. Hun hadde mistet tellingen for lenge siden, og det hadde Fofuxo også.
De to hadde vært på blomsterengen siden ettermiddagen og blåst såpebobler. Det var små bobler, mellomstore bobler og én boble så stor at Nina, puddelen, sverget på at hun så en sky speile seg i den.
Men nå holdt sola på å gå ned bak åsen, og i landsbyen ble det tent lys i vinduene, ett etter ett. Det var på tide å gå hjem.
«Jeg er ikke trøtt», sa Pigúiça, og gjespet så stort at hun nesten svelget en boble. Fofuxo lot som han ikke så det.
«Greit», sa han og satte seg i gresset. «Men visste du at boblene også legger seg?» «Bobler sover ikke», sa hun mistenksomt. «Jo da. Se der borte.»
Pigúiça så. Boblene som fortsatt svevde, sank sakte ned, saktere og saktere, helt til de landet på blomstene. Og blomstene lukket forsiktig kronbladene rundt dem, akkurat som når noen legger dyna over deg.
«Ser du?» hvisket Fofuxo. «De har lekt hele dagen. Nå hviler de, så de kan bli like runde og fine i morgen.»
Pigúiça tenkte seg om. Hun hadde også lekt hele dagen. Potene var tunge, og halen logret nesten ikke lenger. «Men hva om leken i morgen ikke blir like morsom?» spurte hun.
Fofuxo tok såpeglasset og blåste en siste boble, helt rolig. «Vi lager en gjemmeboble», sa han. «Du forteller den alt du vil leke i morgen. Så tar den vare på det.»
Pigúiça gikk helt inntil boblen og hvisket: «I morgen vil jeg lage en boble som er like stor som et hus. Og løpe om kapp med Nina. Og finne steinen som synger den aller fineste sangen.»
Boblen glitret, full av planer, og landet på en prestekrage som lukket seg forsiktig rundt den. «Sånn», sa Fofuxo. «Nå er det tatt godt vare på. I morgen får du det tilbake.»
Da lot Pigúiça Fofuxo bære henne hjem på ryggen. På veien prøvde hun å telle hvor mange vinduer som lyste i landsbyen. Ett, to, tre ... og så mistet hun tellingen igjen.
Da hun kom til sengen sin, var hun myk og slapp som en boble som har landet. Fofuxo la teppet over henne, og hun sukket et stort, rundt sukk.
Ute på engen vugget blomstene sakte og passet på boblene og planene. Og Pigúiça sov og drømte om i morgen, som snart skulle komme.
