Det lå noe grønt på tallerkenen til Pigúiça.
Hun la hodet på skakke til den ene siden. Så la hun det på skakke til den andre. Den grønne tingen lå der fortsatt, helt stille, ved siden av suppen. Den så ut som et lite tre, med stamme og alt.
«Hva er det?» spurte hun mistenksomt.
«Brokkoli», sa Fofuxo fra den andre siden av bordet. «Plukket i kjøkkenhagen i dag.»
«Jeg liker det ikke», sa Pigúiça og dyttet tallerkenen bort med snuten. «Det er altfor grønt. Og det ser ut som det kiler i halsen.»
«Har du smakt det?» spurte Fofuxo. Og Pigúiça svarte, helt bestemt: «Nei. Men jeg liker det ikke.»
Fofuxo maste ikke. Han bare tok en brokkoli fra sin egen tallerken og studerte den, veldig alvorlig, som en forsker med briller. «Vet du hva jeg tror? At dette er et tre fra en maurskog. Se så stor trekrona er. Det er plass til et helt lite maurhus her oppe.»
Pigúiça kikket nærmere. Det var sant. Det så virkelig ut som en bitteliten skog, med små greiner, små blader og alt sammen.
Ved enden av bordet tok Tico, dachshunden, en hel brokkoli og tygde. Knask, knask, knask. «Det lager lyd!» sa han med munnen full. «Det høres ut som når jeg tråkker på tørre høstblader!»
Pigúiça ble nysgjerrig. Først luktet hun. Det luktet som gress etter regn. Så rørte hun ved den med labben. Den var litt myk på toppen og hard nederst. Så rørte hun den med tungespissen. Ingenting skummelt skjedde. Tunga var fortsatt på plass, og halen også.
Så, helt forsiktig, tok hun en bit på størrelse med en maur. Knask.
Hun tygde. Hun tygde litt til. Hun gjorde en tenkende grimase, med det ene øyet halvveis lukket og det andre rettet mot taket. Tico og Fofuxo ventet uten å blunke.
«Nå?» spurte Tico.
«Det er ... sånn passe», sa Pigúiça. Og etter en liten stund: «Men lyden er morsom. I morgen smaker jeg en bit til, greit? En bit på størrelse med en marihøne.» Fofuxo logret. Sånn passe var en veldig fin begynnelse.
Senere, med magen varm av suppe, la Pigúiça seg godt til rette i sengen og lukket øynene. Og hun drømte om en skog av små grønne trær, der maur med hatt spaserte sakte, helt sakte, til de også sovnet, alle sammen.
