Det hadde vært en helt vanlig dag.
Det var i hvert fall det Pigúiça syntes. Hun satt på toppen av åsen og så himmelen bli mørkere, og sukket høyt. «Det skjedde ikke noe spesielt i dag. Ingenting i det hele tatt.»
Fofuxo satte seg ved siden av henne. «Vil du leke takkeleken?»
«Hvordan leker man den?»
«Det er lett. Man tenker på noe fint fra dagen og sier takk. Hver ting er verdt én liten tå på labben.»
Pigúiça rynket snuten. «Men det var ikke noe fint.» Og Fofuxo spurte rolig: «Ikke én ting? Hva med frokosten?»
Pigúiça tenkte seg om. Hun hadde fått varm grøt, med en skje honning på toppen. «Ok da. Takk for grøten.» Hun bøyde ned én liten tå og så på den, litt overrasket.
Så begynte hun å huske flere ting, den ene dro den andre med seg, som tråden fra et garnnøste. «Hm. Takk for sola som varmet ryggen min i morges.» En tå til. «Takk for Nina, som lånte meg ballen sin.» En til. «Takk for blomsten som sa god morgen. Og for gjørmepytten jeg hoppet i. Og for Tico, som fortalte vitsen om beinet som gikk til legen.»
Hun lo da hun tenkte på vitsen. Så så hun på labben. Alle tærne var allerede bøyd ned.
«Fofuxo, jeg er tom for tær! Og jeg har fortsatt masse takk igjen!»
«Du kan låne mine», sa han og rakte fram den store labben sin. Og hun fortsatte.
Takk for sommerfuglen som landet på halen min og kilte. Takk for det friske vannet i bekken. Takk for middagsluren. Takk for lukten av brød fra landsbyen. Takk for Fofuxo. Da tærne til begge var brukt opp, ble Pigúiça helt stille, overrasket. Den vanlige dagen hadde jo vært full av fine ting.
Himmelen var mørk nå, og de første stjernene kom fram. Akkurat da suste et stjerneskudd sakte over himmelen. Og på veien tegnet det et hjerte av lys, rett over åsen.
«Se, Fofuxo!» hvisket Pigúiça. «Det ser ut som himmelen også sier takk.»
I sengen takket hun for tre ting til: den myke puten, det varme teppet og søvnen som allerede var på vei. Og du? Hva likte du i dag? Fortell det lavt, helt lavt, før du sovner.
