
«Kjære julenisse», skrev Pigúiça, med tunga stikkende ut i munnviken. Så stoppet hun, tygde på blyanten og så på Fofuxo. «Hvor mye får plass i et brev?»
De satt i gresset i skogen, med en stor skrivebok åpen på fanget til Fofuxo. Det var ti netter igjen til jul, og denne kvelden skulle postskyen komme forbi: en liten, smilende sky som samler inn brevene fra alle vinduene i Dogavios og tar dem med til julenissen.
«Det får plass det du vil», sa Fofuxo. Og Pigúiça begynte å skrive uten å stoppe.
«Jeg vil ha en ball som hopper av seg selv. En rød slede. Et slott av puter. Hundre kjeks. Nei, to hundre. En huske som går helt opp til skyene. Og en tromme.»
Siden ble full. Hun snudde bladet og fylte neste. Fofuxo lo lavt. «Julenissen må ha en egen slede bare til deg.»
Pigúiça stoppet med blyanten i været. «En egen slede til meg?» «Men hva med alle de andre? Hva om det ikke blir plass i sekken?»
«Vil du høre en hemmelighet?» sa Fofuxo. «Et brev er ikke en handleliste. Det er en måte å fortelle hva som bor i hjertet ditt. Hvordan året ditt har vært. Og hva du virkelig, virkelig ønsker deg.»
Pigúiça ble sittende stille og tenke. Hun tenkte på Bolota, som hadde revet det yndlingsteppet sitt i en gren. Hun tenkte på Tico, som mistet ballen i bekken og gikk rundt med hengende ører i flere dager. Og hun tenkte på at kveldene ble kalde.
Så tok hun viskelæret. Hun visket ut slottet, trommen og hundre og nitti kjeks. Den røde sleden lot hun stå, for den ville hun så gjerne ha. Og hun skrev: «Til Bolota, et varmt teppe. Til Tico, en ball som flyter. Og til alle i Dogavios: at ingen fryser denne vinteren.»
Så fortalte hun om året: «Jeg har lært å flyte i sjøen og å snakke i ringen, selv om stemmen skalv. Jeg var snill nesten hele tiden. De andre gangene sa jeg unnskyld.»
«Og hvordan skriver jeg under?» Fofuxo hentet en liten boks med blå maling. Pigúiça dyppet poten og, plopp, trykket den i hjørnet av arket.
Fofuxo pekte på potetrykket med potespissen. «Se der. Ingen pote i hele verden er lik denne. Nå vet han at det var deg.» Pigúiça holdt snuten helt inntil, nysgjerrig, og tegnet tre små stjerner rundt, så potetrykket ikke skulle være alene.
Utpå kvelden lå brevet brettet i vinduet. Sent, sent kom postskyen forbi, smilte og tok brevet med seg, forsiktig, som om den bar på en liten fugleunge.
Pigúiça lå allerede i sengen. Hjertet kjentes lett, som om brevet hadde tatt med seg en liten bit av henne ut på tur. Hun gjespet, rullet halen rundt snuten og lukket øynene, sakte, sakte.
Og du? Hvis du skrev et brev i dag, hva ville du fortalt? Tenk på det helt stille mens søvnen kommer.
