
BANG! Pigúiça hoppet så høyt at ørene nådde taket. PAFF! PAFF-PAFF-PAFF! Og på et blunk lå hun under kjøkkenbordet, sammenkrøpet, med halen mellom beina.
Det var nyttårsaften i Dogavios. Nede på torget i landsbyen skjøt de eldre valpene opp fyrverkeri for å feire. Rakettene var fine, fulle av farger. Men de laget lyd. Veldig mye lyd.
Fofuxo bøyde seg sakte ned og la seg på gulvet utenfor bordet. Han dro ikke i Pigúiça. Han bare ble der, helt nær. «Det var skremmende, ikke sant?»
«Ørene mine gjør vondt», klaget hun. «Og magen min hopper med.» «Det er helt normalt», sa Fofuxo. «Hunder hører veldig, veldig godt. Derfor virker lyden enda større for oss. Jeg liker det heller ikke.»
Pigúiça tittet fram. «Du også?» «Jeg også. Men jeg har noen triks. Vil du lære dem?» Hun nikket, bare med snutespissen.
«Første triks: beskyttede ører.» Fofuxo tok Pigúiças ulllue, den blå med dusk, og la den forsiktig over ørene hennes. Lyden ble fjernere, dempet, som om den kom fra den andre siden av en pute.
«Andre triks: en lyd inni som er større enn lyden utenfor.» Og han begynte å nynne lavt, hmm, hmm, hmmmm, en veldig sakte melodi. Pigúiça nynnet med. Det var morsomt: når hun sang, sluttet hjertet å løpe.
«Tredje triks: å være nær dem vi er glad i.» Pigúiça kom ut fra under bordet og krøp inntil den lodne brystkassen til Fofuxo. Der var det varmt, og det luktet hjem.
Rakettene fortsatte en liten stund til. BANG. Hmm, hmm. PAFF. Hmm, hmm. Og plutselig stoppet de. Landsbyen ble stille. Bare steinene i hagen sang, ganske lavt, som alltid.
«Skal vi gå ut?» spurte Fofuxo. De to gikk ut og satte seg på blomsterengen, nær treet, og så opp på den klare nyttårshimmelen.
Da gled en stor stjerne over himmelen, sakte, med en stripe av lys etter seg, som om noen tegnet med kritt. Den laget ikke en lyd. Ikke et pip.
«Se!» hvisket Pigúiça. «En rakett som ikke sier BANG!» Fofuxo lo. «Den er min favoritt. Ønsk deg noe for det nye året.»
Pigúiça lukket øynene og ønsket stille: at alle som er redde for høye lyder i det nye året har noen i nærheten som nynner.
Så gikk de inn igjen. Hun la seg i sengen, fortsatt med lua på, og nynnet resten av melodien: hmm, hmm, hmmmm. Tregere og tregere. Til hmm-et ble til en gjesp, og gjespen ble til søvn.
