På stien i skogen, mellom tykke stammer og mykt mose, så Pigúiça noe rundt som glinset på bakken. Det var et egg. Et stort egg, ferskenfarget, med små stjerner malt på utsiden.
Hun bøyde seg ned, nysgjerrig, og la snuten mot skallet. Det var kaldt. Og der inne, helt lavt, banket noe. Tokk. Tokk, tokk.
«Fofuxo!» ropte hun. «Det er noen her!» Fofuxo kom og la øret mot egget. «Du har rett», sa han. «Og han fryser. Vi må varme ham.»
De bar egget, veldig sakte, til huset til Fru Langhals. Hun så på det, tenkte seg om og fortalte: «Det må tilhøre en dinosaur på gjennomreise. Den la egget i reiret ved stien og har ikke kommet tilbake ennå. Denne babyen er nesten klar til å komme ut.»
Pigúiça laget et reir av et teppe, en pute og en haug myke blader. Hun la egget i midten og la seg rundt det, helt tett, som en hund som klemmer en ball.
Men hun er ikke så flink til å ligge stille. Fem minutter senere beveget hun seg allerede. Ti minutter senere sparket hun nesten borti egget. «Forsiktig!» sa Fofuxo. «Den som passer på en liten må være langsom og myk.»
«Langsom og myk», gjentok Pigúiça. Hun pustet dypt, slappet av i potene og lå helt stille. En sky gled forbi. Så en til. Hun lærte seg å vente uten hast.
Fofuxo byttet på med henne. Hver time passet én av dem på egget mens den andre sov litt. Natta kom, og den syngende steinen i hagen begynte å synge lavt for egget, hmmm, hmmm.
Da ble bankingen sterkere. Tokk, tokk, TOKK. Og det kom en liten sprekk i skallet, veldig liten, med en bitteliten nebbspiss utenfor.
«Han kommer!» hvisket Pigúiça med store øyne. Fofuxo kom helt nær. De holdt begge pusten.
Knekk. Skallet åpnet seg som en blomst, og ut kom en liten ferskenfarget dinosaur, så liten at han fikk plass i poten hennes. Han hadde store, fuktige øyne og en hale som logret uten kontroll.
«Pip», sa den lille, helt lavt. Pigúiça kjente hjertet smelte. «Hei, Pipp», sa hun. Det var det første navnet som kom til henne, og det passet.
Pipp skalv. Pigúiça trakk ham forsiktig inntil magen sin, der det var varmt, og Fofuxo la teppet over dem begge. Pipp gjespet et lite gjesp, mer nebb enn munn.
«I morgen hjelper Fru Langhals oss å finne familien hans», hvisket Fofuxo. «Men i kveld er han hos oss.»
Pigúiça så på det lille vesenet som pustet i samme takt som henne. For første gang forsto hun at å ta vare på noen noen ganger betyr å ligge helt stille. Og slik, helt stille, sovnet hun.
