Dripp. Dripp. Dripp, drapp.
Det hadde regnet helt siden Pigúiça våknet. Det regnet på kjøkkenhagen, det regnet på taket, det regnet på den røde ballen som var glemt i hagen. Til og med skyene i Dogavios, som alltid smilte, så ut som de hadde masse arbeid å gjøre.
«Når slutter det?» spurte Pigúiça med snuten klistret mot ruta.
«Når skyene er ferdige med å vanne alt», sa Fofuxo, som lå på teppet.
«Og når blir de ferdige?»
«Når de er ferdige.»
Pigúiça fnøs. Hun gikk bort til døra. Hun gikk tilbake til vinduet. Hun gikk bort til døra igjen. Hun la seg på ryggen med alle fire potene i været. «Jeg kjeder meg. Det er ingenting å gjøre når det regner. Ingenting i det hele tatt.»
Akkurat da dukket det opp en stor, grønn skygge utenfor. Bank, bank, sa en kjempeklo mot glasset. Det var Dracao, klissvåt fra hode til hale, med vingene hengende som en ødelagt paraply.
«Unnskyld at jeg forstyrrer», sa han lavt, litt flau. «Kan jeg vente her på verandaen til regnet går over?»
Han var altfor stor til å komme inn. Så Pigúiça og Fofuxo åpnet vinduet, og Dracao la hodet på vinduskarmen, dryppende vått. Pigúiça hentet teppet sitt og tørket snutespissen hans, for det var den eneste delen som fikk plass.
«Dracao, kan du noen regnværsleker?» spurte Pigúiça.
Han tenkte seg om. «Dråpeløp. Alle velger hver sin dråpe på ruta. Den som kommer først ned, vinner.»
Pigúiça valgte en god og lubben dråpe. Fofuxo valgte en tynn en. Dracao valgte den største av alle. Dråpene rant skjevt nedover, stoppet, slo seg sammen med andre og skled plutselig av gårde. Alle ropte og heiet. Etterpå lette de etter figurer i skyene: en kanin, en kake, en sko. Og Dracao ble så glad at han begynte å lyse, helt opplyst, og den grå stua ble grønn og gyllen.
Da regnet endelig sluttet, gikk Pigúiça ut i hagen. Vannpyttene speilet den rosa himmelen, og der oppe smilte skyene igjen, med trøtte og fornøyde fjes. Dracao sa ha det med et smil og fløy hjem, mens det dryppet små glitterdråper fra ham.
Om kvelden kom regnet tilbake, men nå helt stille. Dripp ... dripp ... drapp ... Pigúiça lå i sengen og lyttet. Det hørtes ut som noen sang henne i søvn. Dripp ... dripp ... Og så sov hun.
